Musikalske visjoner

Visjonært om Olav Åsteson.

«Draumkvedet»
Artist: Kringkastingsorkestret, Grex Vocalis, div. solister

CD: Simax har nettopp gitt ut Arne Nordheims store «Draumkvedet» på CD. Det gjør noe med verket, i forhold til hva det var da det ble presentert som musikkdramatikk på Det Norske Teatret i 1994.

DEN GANG STO det fram som gjennomkomponert musikkteater. Nå, med scenerommet borte, opplever vi det mest av alt som hørespill. Det svære klangapparatet, med elektrofoni i tillegg til fullt orkester og solister, blir ikke lenger en del av opplevelsesrommet, men blir mer en omsluttende klang eller til dels en klingende bakvegg for handlingen som rulles opp.

Og den er kjent nok, fortellingen om Olav Åsteson som sovnet på selveste julaften og ikke våknet før trettende dag jul, og som i den dype søvnen så, eller kanskje bare drømte, de ytterste ting. Nå, i «Draumkvedet», vil han fortelle oss alt sammen.

Sujettet er av det slaget som Nordheim alltid har hatt en sterk hang til. Men nytt for anledningen er at han tar den norske middelalderbakgrunnen som foranledning til å hente inn folketonen. Ikke som lokalkoloritt eller nasjonalromantikk, men folketonen selv, sangen om Olav Åsteson, og hardingfele og kveding i tillegg, helt ublandet.

DET ER FLOTT, og tankevekkende, fordi de gamle melodiene og klangene er så sterke i seg selv at de med selvfølgelig autoritet inntar forgrunnen i lydbildet. I sterkere grad enn jeg kan huske fra teatersalen gjør det store deler av Nordheims nykomponerte musikk til en slags klangkulisse, overdådig og langt fra timid, men likevel sekundær til folketonen. Den klinger godt, noen ganger litt vel patetisk drønnende, men også bevegelig som underlag for dialogene, og med fine ekko av partituret til «Stormen».

Ingar Bergby dirigerer Kringkastingsorkestret, og Njål Sparbo synger Olav Åsteson. Det låter flott, gjennomgående, og suppleres av fin innsats fra Unni Løvlids vokal. Mindre heldig er Carl Høgsets kontratenor, som klinger like stygt som en annen dirigerende kontratenor, René Jacobs, gjør i tilsvarende settinger. Og Sigve Bøes Lucifer klinger for mye som Disney-versjonen av «Ringeren fra Notre Dame».

Søndag 08.10.2006, Dagbladet