Konsert Historisk sus og nye klanger

Nidarosdomen fredag: Arne Nordheim og Paal-Helge Haugen: NIDAROS, urfremførelse Trondheim Symfoniorkester, Nidarosdomens oratoriekor, domkor, jentekor og solister ledet av Othmar Maga Et stort klangapparat i et rom der fortid og nåtid forenes i øyeblikkets opplevelser.

Arne Nordheim og Paal-Helge Haugen hadde kalt sitt verk "Nidaros". Det ble urfremført i forbindelse med feiringen av Trondheims 1000-års jubileum fredag. Det er blitt et dramatisk oratorium. Munken Jon og hans syner var det sentrale elementet i en beretning der det var rom for visjoner, refleksjoner, historiske hentydninger og dramatiske høydepunkter. Den omfattende teksten var i fire deler - Vandresalme, Jon Munk, Skuggane og Engelen - og strukturert i en bue der begynnelsen sentrerte om lengselen etter lyset som i avslutningen ble antydet å komme.

I Arne Nordheims musikk lå det store klangflater, og de smøg seg rundt søylene og buegangene for så å slå ut i kaskader av lyd. Noe var av historisk opprinnelse i og med at den gamle Olavssekvensen "Lux illuxit laetabunda" ble sitert, noe hadde hentydninger til vendinger som kunne gi folkloristiske assosiasjoner, noe var influert av vendinger av elektronisk opprinnelse som kjennes fra Nordheims tidligere verker, og noe kunne assosieres med et så sent verk som Nordheims fiolinkonsert som ble urfremført tidligere i år. I alt var det i Nordheims tanke og håndlag et ønske om å profilere stoffet slik at hele det store kirkerommet skulle kunne synge med.

Det musikalske fundamentet lå i orkestret og koret, en orgelstemme som ble spilt av domorganist Per Fr. Bonsaksen på det store orgelet under rosevinduet, Sverre Jensen spilte langeleik og dreielire, og komponisten selv hadde hånd om de elektroniske virkemidlene. Solistrekken var omfattende, sopranen Anne-Lise Berntsen, mezzosopranen Marianne Andersen, tenoren Pål Rullestad, bassen Njål Sparbo, kontratenorene Carl Høgset og Rasmus Høgset, guttesopranen Pål Jensen og skuespilleren Ola B. Johannessen. Sistnevnte hadde rollen som Jon Munk og var i den egenskapen ansvarlig for de mest omfattende tekstavsnittene i oratoriet. Regien var ved Morten Borgersen, og Othmar Maga var som kapellmester ansvarlig for å holde det hele sammen.

Det var et storslått verk med flotte virkninger. De syv sangsolistene som var satt inn i en enkel regi, var sikre formidlere og bærere av handlingselementene, og med en spilletid på vel halvannentime var det krevende å stå løpet ut. Ola B. Johannessens parti var satt inn i en musikalsk helhet, og selv om han som talende kunne nyte godt av en viss personlig frihet, var det påfallende at han av og til fant det nødvendig å dukke ned i de medbragte tekstene midt i enkeltsetninger. Det brøt den dramatiske progresjonen.

Balanseproblemene i forholdet mellom solistene og de øvrige deltagerne ble løst ved å benytte mikrofoner, forsterkere og høyttalere. Midt i rommet og med velplasserte og kraftige høyttalere som nærmeste naboer, kom tidvis påtrengende enkeltprestasjoner i fokus. Det forstyrret helhetsopplevelsen, og viktige sider av det som foregikk andre steder i det store rommet ble borte.

Kong Harald og dronning Sonja overvar fremførelsen.

Idar Karevold - Aftenposten, 02.06.1997