Miraklet i Nidaros

NRKs musikkmedarbeider Eyvind Solås er Dagbladets gjesteanmelder i Nidarosdomen.

KONSERT
«Nidaros», et oratorium med musikk av Arne Nordheim og tekst av Paal-Helge Haugen, fortoner seg som en gigantisk tonekatedral.

Det er en musikalsk omforming og utdypning av Norges stolteste byggverk gjennom tusen år; et nasjonalsymbol, men samtidig alle lengslers mål for troende i Norge og vel så det.

«Nidaros» er et verk som røper et stort ambisjonsnivå. Sånn bør det kanskje være i forbindelse med Trondheims stort anlagte tusenårsjubileum. Vel er ambisjonsnivået betydelig - bare verkets store format med en varighet på to timer kan gi assosiasjoner om Bruckner og ikke minst Mahler.

Helhetsinntrykket
Helhetsinntrykket er imidlertid så overbevisende i sin magiske sammensmeltning av ord og musikk, at denne urframføringen blir noe langt mer enn en estetisk tungvekter i olympiaklasse. For dette handler om moral, ikke om estetiske finurligheter, selv om Nordheims musikk også kan oppvise rene klanglige godterier. Det er de store, rene linjer som teller i denne fascinerende reisen gjennom tusen år, med fortelleren Broder Jon (Ola B. Johannessen) som reiseleder. Denne skikkelsen har en samlende funksjon. Han veileder oss gjennom Nordheims tonejungel. Inderlighet Broder Jon er formet, både tekstlig og musikalsk, slik at tilhøreren har noen å klynge seg til, noen å identifisere seg med. Det er han som representerer vår tids vage anelser og lengsler i sitt møte med fortid, nåtid og fremtid. Ola B. Johannessens tolkning er blottet for falsk patos. Den er preget av enkel inderlighet som står i god kontrast til de massive klangmassene.

Videreutvikling
Alle solistene, med Anne-Lise Berntsen og Njål Sparbo i spissen, later til å satse alt i Nordheims krevende, nye storverk. For det handler faktisk om et nytt storverk innen norsk tonekunst.

Verket er først og fremst umiskjennelig Arne Nordheim. Det inneholder nok velkjente elementer fra hans øvrige verker, men han later til å videreutvikle og foredle dem. Jeg antar at det dreier seg om en skapende forenklingsprosess. Det er et åpent verk. I god forstand folkelig.

Hvordan er verket bygd opp?
Noen vidløftig analyse vil jeg se bort fra, men heller spørre: Hva representerer det? Til tross for hans virtuose personlig tilegnede komposisjonsteknikk, så blir denne musikken overskygget av hans vilje til innføling i enkeltmenneskets situasjon her og nå. Dette gjør han blant annet ved en nedstigning i menneskehetens historie, slik han oppfatter den, for så å stige opp til overflaten og fortelle om hva han fant.

«Klanghimmel»
En «klanghimmel» hvelver seg over dette verket. Den er i konstant forvandling: Til tider klar, av og til dunkel, dekket til med skyformasjoner som skifter form og farge. Til å begynne med ser vi bare glimt av denne visjonen, som om den opprinnelige ikke lar seg åpenbare med en gang, på grunn av heten og intensiteten i den. Komponisten har innsett at den bare gradvis kan oppleves i et spenn av tid. Det er en utbredt misforståelse at Arne Nordheim er modernist. Etter min mening er han en ekstatisk høyromantiker som har funnet sin egenart i gjenklangen av romantikkens høystemte patos. Arne Nordheim sitt nye verk utnytter den spesielle klangen i Nidarosdomen.

Eyvind Solås - Dagbladet, 01.06.1997