Høydepunkt i Nielsen-feiringen

KONSERT
Musikk av Ludvig Nielsen og J. Haydn
Nidarosdomens domkor
Birgitte Ekle, Sissel Høyem Aune, Kåre Bjørkøy, Njål Sparbo
Per Fridtjov Bonsaksen, orgel
Svein Rustad, dirigent
NIDAROSDOMEN

"Nielsens "Te Deum" fra 1946 må være et av høydepunktene i hans produksjon i det hele tatt. I hvert fall greide Nidarosdomens to kor og sammensatt orkester å gjøre dette til en av de store høydepunktene i Nielsen-feiringen dette året da de oppførte det i Nidarosdomen i går kveld. For dette er et vark som har dimensjoner på mange måter. Det er på den ene siden tidstypisk. Det går inn i sin samtid ved å bruke en del materiale fra den nationale sangskatt. Men det skiller seg svært mye fra den tids tendens til nettopp det. Det har et tonespråk som peker såvel bakover som fremover. Det har barokkens storhet, det har den franske melankoli og det har dagens publikumsvennlighet over seg.

Det varderfor ikke rart at Nidarosdomen var så godt besøkt som den var. For fremføringen var en nytelse fra ende til annen. For solistene var ingen hvem som helst. Med Njål Sparbo som vikarierende bass fikk oppføringen et løft som kunne høres. For også bassklangen behersker han. Men det er grunn til å trekke frem de andre også. Sissel Høyem Aune tok altpartiene på strak arm og understrekte melankolien i musikken med sin inderlige klang. Kåre Bjørkøy skapte dramatikken og Birgitte Ekle skapte en inneforstått ro.

Også koret hadde sitt å kjempe med i denne musikken. Nielsen er en kontrapunktiker som ikke bare vet å beherske de tekniske mulighetene, men i tillegg evner å få det til å bli levende musikk. Men enkelt er det ikke. Koret hadde mer enn nok å brynes seg på. Selv om den litt matte klangen gjør at prestasjonene aldri blir et overskuddsforetak, kommer Nielsen likevel til sin rett. Og Rustad syr det hele sammen med en stoisk ro, selv om det ikke alltid er like enkelt å få det like presist i de mer oppjagede delene. Om det kunne gjøre seg gjeldende i Haydns Te Deum, ble det underordnet det faktum at programsammensetningen sto frem som en troverdig påle. For orgelkonserten til Nielsen fra 1983 satte Nielsens Te Deum i et stilistiske relieff som skapte perspektiver. Et perspektiv som viste at ulike uttrykksformer har vært en utfordiring denne komponisten lærte seg å mestre.

Hroar Klempe, Adresseavisa. 4. november 1996