Tryllefløyte på sparebluss

OPERA

Tryllefløyten
BIT 20
Danseteateret

Ensemblet BIT 20 står for ny musikk, men oppsetningen til Opera Vest og BIT 20 i Danseteateret - tidligere Turnhallen - viser nytenkning også når det gjelder presentasjonen av Mozart og Tryllefløyten

Operaen egner seg utmerket som familieforestilling, her er eventyr og fantasifulle scener, og det er rotete perosngalleriet gir kanskje met underholdning for de små i familien enn for de store.

Det var mye å glede seg over, men som helhet virket forestillingen noe anstrengt. Det lette og levende i Mozarts musikk måtte vike for et musikalsk grovarbeid hvor det var viktigst å få alt på plass. BIT 20 kjenner vi som et veldressert ensemble med gode kvaliteter. Men selv om blåserne er dyktige, låter det litt uvant med bare to fioliner, bratsj og cello og et moderne piano til å fylle ut det som mangler.

Orkesteret satt fremme på høyre scenekant. Selv om de satt så nær sangerne som vel mulig, var det tydelig at dirigenten Ingar Bergby slet for å få en brukbar presisjon. Det ble da også lite overskudd og lite av den lekende elegansen man forventer i Mozarts musikk.

De akustiske forholdene må ha vært ekstra slitsomme for sangerne. Lokalet er tørt og uten gjenklang. Og når solistene er bak på scenen, forsvinner lyden opp i kulissene. Det var uten tvil Njål Sparbo som Papageno som berget forestillingen. Lett og naturlig beveget han seg rundt i scenelandskapet, og kontakten med store og små blant publikum var upåklagelig.

Også musikalsk var Papageno i særklasse, han hadde musikalsk overskudd og en ledig syngemåte med sikker intonasjon og lett forståelig tekst. Morsomt at denne folkelige rollen var oversatt til nynorsk mens de øvrige sang på bokmål!

De vanskelige forholdene må nok ta mye av skylden for at de unge solistene stort sett virket som de slet med deler av forestillingen. Men det var lyspunkt. Paminas arie i 2. akt hadde overskudd, og de tre ternene til nattens dronning og også de tre barnestjernene gjorde et meget poistivt inntrykk.

Forestillingen bør være et godt alternativ til kinobesøk i romjulen. Her er lagt opp til fargerike scenebilder hvor variert lyssetting og fargerike kostymer erstatter dyre kulisser. Helt klart en forestilling gfor hele familien, og så får det være et åpent spørsmål om det er denne form for operapresentasjon man ønsker i kulturbyen Bergen.

Knut Hellbekmo, Bergens Tidende, 27. desember 1994