TRYLLEFLØYTEN
TRAFF IKKE BLINK
OPERA VEST MOZARTS "TRYLLEFLØYTEN"
Ensemble BIT 20
Musikalsk leder: Ingar Bergby
Regi: Ronald Rørvik
Danseteatret
Mozarts opera "Tryllefløyten": Er den bare en barnslig eventyropera, med gode feer og slemme trollkvinner og edle prester, hvor de slemme straffes og de elskende får hverandre til slutt? Eller er den et dypsindig idé-drama som dreier seg om den evige kampen mellom det onde og det gode i tilværelsen?
Svaret er at "Tryllefløyten" er begge deler. Som all stor kunst inneholder den mange lag og gir muligheter for mange fortolkninger.
Imidlertid hadde Opera Vest i sin oppsetning valgt å betone de utvendig eventyrmessige sider av operaen. Det har vel sin årsak i at dette var tenkt som en familieforestilling nå etter all julestria. Men forestillingen mangler en hel del på at den skal kunne fenge hos alle alderskalsser. For eksempel burde scenografien ha vært gjort mye mer spennende.
Det er greit med enkle kulisser, men uten noen forandringer av scenebildet blir det nokså forvirrende for den som ikke kjenner handlingen godt på forhånd. Og det var først i de avsluttende scenebildene at man klarte å utnytte lyssettingen på en effektiv måte. Hvorfo gjorde man ikke mer av det under hele forestillingen?
Her var ellers mange fikse detaljer. For eksempel var møtet mellom Papageno og Papagena ustyrtelig morsom. I det hele var Njål Sparbos Papageno-skikkelse kveldens beste prestasjon, som stod i skjærende kontrast til Taminos stiveht og anstrengte sangteknikk, som Thomas Ruud var ansvarlig for. Det var ellers stort sett brukbare sangprestasjoner over det meste av linjen, men Bente Eggum Johannessen i de djevelsk vanskelige koloraturnene til Nattens Dronning, Anne Margrethe Eikaas (Pamina), dansken Jesper Brun-Jensen (Sarastro) Turi Olin Grimstad (Papagena) og Svein Erik Sagbråten som en ypperlig Monostatos. La oss også nevne de tre guttene, som for anledningen var omskapt til tre jenter. Meget bra!
BIT 20 består av bare 15 musikere supplert med piano. Så det ble en voldsom blåserdominans, med bare en stryker på hver stemme. Når så det store prestekoret var redusert til fire psersoner, ble det samlede klangbildet nokså fordreid i forhold til Mozarts intensjoner.
Tanken bak det hele har vært god. Men hverken det synlige eller det klingende resultatet traff blink.
|