Lekende opera med stjernelag
"Fiskaren Rasmus og felemusikken" F.v. Hans Iversen, Ann-Helen Moen og Njål Spparbo. Foto: Bjørn Brunvoll
I går ble den hittil siste kulturgaven fra vårt distrikt til norsk kulturliv - 10 dager etter "90-metersbakken" - åpnet i Vågøy kirke. Med urpremieren på "Fiskaren Rasmus og felemusikken" har Edvard Hoem og Knut Anders Vestad skapt et verk som mange flere vil ha glede av enn dem det er plass til med tre forestillinger denne gangen.
URPREMIERE
Av: Knut Anders Vestad (musikk) og Edvard Hoem (libretto)
Med: Ann Helen Moen (Abelone), Njål Sparbo (Rasmus),
For "Fiskaren Rasmus" har blitt en opera - eller en musikkdramatisk fabel - som er lekende, humoristisk, med mye fengende og rytmisk samtidsmusikk, og en fortelling som på samme tid speiler vår egen kysthistorie og forteller allment om livet og kjærligheten. Og om kunsten - her musikken - som helt nødvendig for at vi skal kunne tolke og dermed oppleve dybdene i våre egne liv.
Bryllup og sild:
Historien åpner med Abelone (Ann Helen Moen) og Rasmus (Njål Sparbo) som gifter seg, med fest, sang, dans og spill. Midt i bryllupet kommer imidlertid budskapet om at silda er kommet, og da hiver alle - også brudgommen - seg av gårde for å få del i rikdommen.
Så følger en klassisk fortelling om Rasmus som med sildepengene i lomma møter - og faller for - flere av livets fristelser, deriblant flaska. På vegen opplever han det fargerike markedslivet i syndens by, det stor fiskeværet Bud. Her - som vanlig på kysten gjennom århundrene - møter han musikk og dans fra land langt borte, blant annet en fornøyelig steppende ulv, og lar seg rive med.
Som Solveig ventet på sin Peer, venter Abelone trofast på sin Rasmus, om enn litt sintere til sinns. Han på sin side kommer bokstavelig talt i hardt vær, i dobbelt forstand...
Øverste hylle.
Det er et påfallende kompetent lag fræningene Hoem og Vestad har fått med seg: Ann-Helen Moen fra Fræna og Molde og Njål Sparbo er begge i eliten blant landets yngre operasangere, og samme posisjon har Oslos domorganist Kåre Nordstoga på sitt felt. For ikke å snakke om Ola Kvernberg, i tidvis forrykende lek med flere musikksjangre. Hovedrollene sang smidig, glans- og kraftfullt. Når de i tillegg var fornøyelig ledige og naturlige i skuespillet, var de en fryd å følge. Tekst på frænadialekt fungerte utmerket.
Den solide helheten skyldtes også dyktige lærere og elever i Fræna kulturskole og på musikklinja i Molde, samt skolebarna fra Aureosen og Tornes. Litt orkestralt smårusk enkelte steder trakk ikke opplevelsen ned.
Musikklinje-sangerne blir spennende å følge videre, her var flere talenter å høre og se. Hallvar Djupvik imponerte spesielt i sangrollen som Draugen.
Effektfullt:
Visuelt var det mye å glede seg over. Scenografi og rekvisitter var enkel, tidvis barnlig, men effektfullt. Bruken av hele kirkerommet - langs vegger, i midtgang, på galleri og prekestol - var også virkningsfullt.
Tidvis uklart.
Alle gode krefter til tross - det var ikke til å skjule at operaen hadde en liten svakhet i den dramatiske utviklingen. En liten periode i første halvdel var det uklart hva som egentlig skjedde, slik at historien stagnerte litt. Når sangelevene og barnekor naturlig nok hadde litt svakere stemmer, ble teksten tidvis vanskelig å følge.
Men dramatikk ble til gagns når stormen tok tak...
Store gaver.
Det er ikke alle regioner forunt å få slike gaver som "90-metersbakken" sist uke og nå "Fiskaren Rasmus og felemusikken". Folk bør unne seg gleden ved å oppleve gavene. I tillegg til gleden, er de to begivenhetene også speil som bidrar med hver sine glimt av hvor vi kommer fra og hvem vi er.
|